Minnes deg som en god nabo.
Takk for alle gode minner
Det var godt du fikk hvile nå, Olea.Takk for et trofast vennskap gjennom 40 år. Våre veier møttes i avisa "Fylket", som var din arbeidsplass mesteparten av ditt yrkesaktive liv. Der opplevde vi både gode og vonde dager, mest gode. Vi måtte begge finne ny kurs etter at avisa vår gikk dukken. Men vennskapet vårt bestod. Vi stod hverandre bi i både oppturer og nedturer i livet. Takk for alle gode minner, Olea!. Hvil i fred
Takk for gode minner
Hei alle sammen. Takk for at dere minnes vår kjære mamma. Hun ønsket ikke noe oppstyr rundt sin død og ønsket en begravelse med kun de nærmeste tilstede. Jeg har laget et minneord som er litt langt. Det var bare slik den kom ut.
Min aller kjæreste mamma.
Mine første minner av deg er at jeg har rømt... jeg løp bortover foran blokka. Jeg tror jeg bare har på strømpebukse og et rødt skaut, jeg er på vei bort på lekeplassen ved Bergmo blokka og du kommer springende etter.. rød i kinnene og sikkert stressa for vi skulle nok i barnehagen og du rekke jobb.. jeg husker at jeg ler mens jeg løp og ser du komme etter meg når jeg ser meg over skuldra...
Det siste minnet er at du ligger liten og blek i en sykeseng på Bergmo og du er kald, men du ser fredfull ut, og Frank og i kommer samtidig etter å ha mottatt budskapet om at du døde i løpet av natta.
Så var det alt i mellom da... livet med deg som mamma.
Du va opptatt at vi skulle være med på idrett: frank på fotball og skihopping og jeg på turn. Du fulgte oss opp og heiet på oss. Turninga mi ble du spesielt glad i. Du tok etter hvert dommerkurs i rytmisk sportsgymnastikk og var en ivrig ildsjel i Møre og Romsdals Gymnastikk og turnkrets i utrolig mange år som kasserer, utallige år etter at jeg sluttet som aktiv gymnast. Jeg tror du fikk gode venner her og kjente på viktigheten av å bidra på frivillig basis.
Vi var alltid på ski på Skaret om vinteren. Husker ofte at pappa måtte dra meg i tau opp Kordalen. Da var det kvikk lunch, kakao og appelsin som et ekte norsk postkort.
Når vi ble eldre, kjøpte dere utstyr til oss slik at vi kunne utvikle oss selv i skibakker med venner.
Om sommeren var det norgesturer som gjaldt. Da pakket dere opp den søvgråe mazdaen til randen: husker at det var stablet opp en slags barriere mellom meg og frank i baksetet med kaseroller, fiskestenger og soveposer og alt en måtte kunne tenke at en skulle trenge mens vi var borte en uke eller to. Og så kjørte vi rundt da... og så på litt av hvert. Var det en elv, så fisket pappa litt. Flere år var vi sammen med tante Kari Anne og Arthur, Kristin, Astrid Margrethe og Nils. Jeg husket fortvilelsen din om morgenen når vi sto opp og tante og onkel var vasket ut av hytta si og hadde spist og var klar til avreise, mens min pappa fortsatt sov.. Han hadde et godt sovehjerte og var tross alt på feie.... du stresset deg da ofte litt opp og kjente nok litt på kaoset, men som voksen er dette minner jeg bare ler av. Slik var pappa, og slik var du. Han likte best å cruize rundt i rolig tempo og gjøre minst mulig og du ville ha ting gjort og maset på han for at han skulle få ræva i gir. Du ville at han skulle rydde garasjen og han ville på fisketur, du ville bake og han hadde spist opp kokesjokoladen, du trodde du var ferdig baka til jul og kakeboksene var tomme ei uke før julaften kom, du ville ut og jazze, han ville helst sitte i hagen å klappe katten og mate måkerunger.... ja dere to var nok litt forskjellige og det gnistret litt innimellom.
Du var et omsorgsmenneske. Det visste vi tidlig. Bestemor ble tidlig enke og vi var fast nesten hver helg i barndommen på Ræstad hos henne. Det var her du hadde vokst opp. På dette idylliske småbruket. Der var det sauer, der var det færing og krabbedam i fjæra, det var katt, høy å hoppe i, og der var det grønnsakåker. Favorittminner derfra er å vandre ned til gulrotåkeren å trekke opp ei fersk gulrot, vaske den i gresset og spise den. Dere bakte lefser sammen og du hjalp henne med hagearbeid. Vi barna lekte i fjæra, var utpå å rodde på leira når det var flo og jeg husker at jeg elsket å ligge med nesen over ripa å se på alle flyndrene som svømte under båten... det er rart med barndomsminnene mine derfra.. det var nesten alltid sol... tenker det må bety at vi hadde en bekymringsfri og god barndom med foreldre som trygget oss og skapte gode minner. På Ræstad fikk vi også et veldig godt forhold til dine brødre onkel Karstein og Odd Kåre og tante Gudlaug og søskenbarnet Oddgeir som bodde like ved. Du hadde også et veldig godt forhold til din eldre søster Liv. Hun døde så alt for tidlig av brystkreft og du hadde stor omsorg for onkel Andreas og Gunhild og Anne. Fast i alle år etter at tante døde var at de skulle komme til oss 1 juledag på middag. Det er koselige minne å tenke tilbake på.
Noe annet jeg husker godt fra barndommen er at du ofte på lørdagskveld eller søndagskveld satt ute i gangen og snakket på telefonen med pappas søster, Tante Ingunn. Dere kunne snakke om alt og ingenting sikkert i timevis. Hun hadde ofte mye på hjertet og det hadde sikkert du også. Hos tante Møyfrid og onkel Audun var det alltid stas å være, i barndommen: mye dyr, jevngamle søskenbarn og onkel Audun var kjent for å dra frem både trekkspill og ta på seg leppestift for å få oss barna til å knekke sammen av latter når familiene møttes.
Hjemme i Molde skapte du deg en oase i Bjørkeveien. Der blomstret det voldsomt. Jeg skjønner ikke helt hvordan du fikk det til. Der var det rosebusker og bedd og mye krokker og du var kjent for alle dine geraniumer og liljer. Tulipanene fylte beddene dine hver vår og plommene knekte nesten greinene om høsten. Du elsket solen og et fast utrykk var; kjenner du ho, Anna? Kjenner du at sola stikk?
Hjemmet vårt var ikke så stort, men der var det alltid åpne dører. Frank hadde først bule i kjellerstua og der var det høy musikk og egen inngang. Det hendte at du måtte ned dit å si at no, måtte Frank, Runar, Vebjørn, Helge og Kurt senke volumet litt. I min tid skjedde det samme: kjellerstua var fylt av venner, men alle var alltid velkommen. Du brydde deg om vennene våre og hadde de det vanskelig, så var det helt greit at de var hos oss noen dager. Vi hadde også en utvekslingsstudent; Felicity fra Australia et år som kom til oss etter jul da hun ikke trivdes i sin første familie. Det var ikke noe problem å åpne huset for henne i 6 mnd. Likeledes har Emily fra USA bodd hos oss i flere omganger i månedsvis mens hun har vært i Norge: disse to jentene så du på som bonus døtre, og det var stor stas da du reiste til usa for å være med i bryllupet til Emily.
I ungdomstida vår sa du at det var bare å ringe på natta om vi var i byen og ikke hadde skyss hjem. Du ville gjerne hente. Så da ringte vi fra telefonkiosk.. ofte i 2-3 tida, og du skulle sikkert på jobb dagen etter noen av de gangene. Men du kom: du hadde slengt på deg en turkis velour joggedress fra Adidas over nattkjolen og hadde hårkrøllene i håret. Vi hadde avtale om å gå bort på Skippys på fergekaia slik at du ikke trengte kjøre gjennom byen slik med krøller i håret. Kan ikke huske at det var så mange andre foreldre den tida som sto opp midt på natta for å hente på en ukedag, men det gjorde alltid du.
Du prentet inn i oss tidlig at det var viktig å ta skolegangen alvorlig og viktigheten av utdannelse satt du høyt. Du heiet på både Frank og meg og dere hjalp oss gjennom studietiden om vi trengte det. Så kom disse barnebarna: det var din største glede. Karsten, Kristian, Oskar, Matilda og Truls. Det var litt tungt for deg at vi bodde så langt unna, men du og pappa kom på besøk et par ganger til Australia og vi har mange minner derfra. En av mine favoritter er at du og pappa går hånd i hånd på strandpromenaden: dere var begge blitt pensjonister og akkurat da var livet hærlig. Hver cappuccino var kjempegod og dere ble mer og mer selvstendig der, snakket engelsk, du hadde tross alt tatt flere engelsk kurs i voksen alder og dere gikk på bakeri og koset dere mens vi var på jobb.
Du likte å reise, du kom og besøkte meg også når jeg bodde i usa. Derfra dro du og jeg Seattle og besøkte slekt og senere til Hawaii. Når vi landet på flyplassen på Hawaii sto det bare limousiner utenfor... kanskje hadde vi gått ut fei utgang, ikke vet jeg, men vi fant ingen taxi. Det endte med at du og jeg kjørte i en stor sort limousin og ble behandlet som filmstjerner. og vi lo så vi gråt baki den store bilen... vi lovte hverandre at dette ble en hemmelighet og denne hemmeligheten skulle vi ta med oss til graven..., så nå kan jeg endelig fortelle det. Olea har kjørt limousin! Du likte litt luksus, og du fortjente det. Du gikk jevnlig til frisøren og var alltid fin på håret og fin i klærne. Ja, kanskje bortsett fra den turkise velour joggedressen fra Adidas da..... jeg er ganske sikker på at pappa hadde en matchende....
Når vi flyttet hjem passet du og pappa Truls på ½ tid i 3 år. Det tror jeg var medisin for dere begge. Da var pappa syk og hadde hatt slag, men å ha en liten hjerteknuser i huset spredde glede til dere begge. Du hentet ofte både Karsten og Kristian i barnehagen som var rett på oversiden av huset og i Bjørkeveien luktet alltid sveler etter at dere ble besteforeldre. Takka sto fremme nesten bestandig. Vi fikk ofte middag der og du var flink på lasagne og laks som pappa hadde fisket.
Du var hardt arbeidene. En tid jobbet du altfor mye. Tror du begravde deg litt i jobben og det var synd. Du var en stå på person; du krummet nakken og fikk jobben gjort. Ofte le det sent på natt før du var ferdig med noe regnskap til Møre og Romsdal gym og turn krets før du skulle på møter. For ditt arbeid i Møre og Romsdals gymnastikk og turnkrets fikk du kretsens gull medalje for ditt arbeid. Kolbjørn, din tidligere sjef på avisa Fylket har sagt til meg at du var nok grunnen til at avisa greide seg så mange år den gjorde: du sa hva de hadde og ikke hadde råd til. Full kontroll. Der jobbet du med gode kollegaer og venner i ca 30 år frem til 2000.
Du likte godt musikk og gode konserter og var fast på kirkekonserter i jazzen og ellers. I pensjonist tida likte du godt å møte venner på kneipen eller kafeen på åndalhs. Du elsket auksjoner og bruktbutikker og samlet masse skatter ei tid. Jeg sliter litt med det samme: men nå etter å ha ryddet opp i dine ting, og tatt hjem de fineste skattene, satt noen på lager og gitt mye tilbake på fretx, har jeg også nok.
Det tror jeg du også følte de siste 10 åra. Da ble det mindre samling. Heldigvis, vil Bente og Magnus kanskje si.
Du hadde litt vanskelig for å akseptere at pappa ble syk. Du var ofte fortvilet over at han var blitt så passiv. Tror du også synes det var vanskelig å snakke med andre om sykdommen hans. Dette betydde at du isolerte deg mer. Det ble mye tenking. Det var ikke bra. Etter at pappa gikk bort sommeren 2018, gikk du inn i en depresjon. Du fikk også andre helseplager med hjertet og stoffskifte. Du ble veldig passiv. Fra å være ei dame som gikk mye tur, satte du deg ned i en stol. Livsgnisten ble litt borte. Og sommeren 2020 fikk du fast plass på råkhaugen. Jeg husker avdelingslederen sa at du var alt for bra til å være der. Men det gikk ikke mer enn ½ år før du trengte mer hjelp og det var tydelig at du var på rett plass. Også her var du passiv. Du pratet lite med andre og var innesluttet og ensom. Vi hentet deg hjem første tiden nesten hver helg. Men for ca 1 1/2 år siden ble dette nesten umulig. Du var blitt så dårlig til beins og greide ikke trappene. Du visste alltid hvem vi var, og lyste opp når vi og barnebarna kom. Du likte høre Oskar spille piano til deg. Etter at onkel Arthur døde nå før jul, trakk du inn årene. Vi så på deg at dette var tungt. Du mistet storebroren din som du alltid har sett opp til. Du sluttet nesten å snakke. På slutten var det bare ja og nei. Men du hadde et rikt indre språk og vi så på deg hva du følte: både av glede, sorg og angst. Du synes det var forferdelig at livet ditt skulle ende på denne måten og denne fortvilelsen viste du meg og Frank mye den siste tiden. Det var utrolig tungt å se. Du var så hjelpeløs....At de valgte å flytte deg fra råkhaugen til bergmo var ikke bra. Du var utrygg og var omringet av fremmede mennesker som ikke visste hvordan de skulle stelle for deg og dine rutiner. Frank og jeg var der nesten daglig, for å trygge deg og trøste deg. Det var begynt å gå seg litt til, men vi så at du ble stadig svakere og visste at det ikke kunne være så lenge igjen. Likevel var det grusomt å få beskjeden om at du hadde gått bort ila natta. Jeg skulle så gjerne ha vært der sammen med deg og trygget deg på reisen videre slik vi fikk med pappa. Jeg trøster meg med at uka før du gikk bort, fikk Frank og jeg trillet en tur med deg i rullestolen i strålende sol, og jeg kunne si til deg: kjenner du sola mamma? Kjenner du at ho stikk? Du fikk se at krokusene hadde begynt å spire og at det atter hadde blitt en ny vår.
For oss, har du vært den beste mammaen og bestemora. Raus og god og streng nok til at vi fikk lyst å skikke oss. Du har gitt oss mange gode verdier å ta med videre i livet og gitt oss en trygg barndom der vi ikke merket at vi manglet noe som helst. Vi har tørket så mange tårer at vi er sår under øynene de siste dagene, men nå vil vi prøve å tenke på gode minner og hvilken fantastisk dame du var den gangen du var frisk. Nå håper jeg du hviler og at du har funnet hånda til pappa igjen. og imens skal Frank og jeg prøve å fortsette å gjøre deg stolt, og oppdra våre barn på best mulig måte. Vi glemmer aldri godheten du har vist oss opp gjennom alle år. Tusen tusen takk fra Frank og meg.